tirsdag 22. november 2011

Oslo by Night




8 kommentarer:

  1. Noe så enormt! sjelden å se slike klåre bilder tatt etter mørkets frembrudd, de var helt RÅ!! Morten :-)

    Her snakker vi stødig stativ vel? ditt nest siste her: lenge siden jeg har sett noe så flott faktisk!

    SvarSlett
  2. Tusen takk Anne. Ja vi snakker stødig stativ, gode innstillinger og fjernkontroll. Er også veldig fornøyd med det nest siste

    SvarSlett
  3. Svar: Tusen takk for at du utfordrer meg igjen Morten!
    Først og fremst må jeg være MYE mer tilgjengelig for å slippe noen inn på meg, ja i det hele tatt så må jeg rett og slett åpne opp øynene. Og ikke minst tørre å si ja til invitasjon(er).
    Jeg er ikke så redd for avvisning (forstå meg rett), men jeg er redd for å vise min sårbarhet. Og jeg er redd for at jeg skal bli glad i noen (avhengig av noen og slippe noen inn på meg). Med andre ord er jeg "for flink" til å kun stole på meg selv og gjøre alt mulig selv.
    Men jeg må vel bare innse at jeg ikke må være så sterk alene lengre, men heller slappe litt mer av og se hvilke muligheter jeg faktisk har!
    ...dessuten er jeg livredd for å gå på date. Ikke å treffe en person i seg selv, men jeg frykter for at jeg skal føle på angsten. Jeg liker ikke å avlyse noe, og våger (selvfølgelig) ikke innrømme ovenfor en person at jeg blir litt urolig (dette i startfasen av datingen). Rett og slett er jeg redd for at andre skal se at jeg også kan være svak og sårbar.
    Dette høres sikker rart ut, men jeg "kan ikke motta hjelp fra andre". Om du skjønner hva jeg mener?! Jeg innser selv at det jeg skriver her virker veldig patetisk, men det er i alle fall sannheten. Så da er det vel ikke så patetisk likevel?

    SvarSlett
  4. Svar: Først og fremst kjenner jeg meg mer ensom nå enn jeg har gjort tidligere. Mye av dette er fordi jeg har "kuttet ut" de vennene som jeg etter hvert har funnet ut ikke var bra for meg. Og nå når jeg ikke har så mange som jeg må "pleie", har jeg mer tid til å tenke på meg selv. Og det er derfor jeg nå har forstått at jeg faktisk ikke liker meg selv så mye som jeg trodde.. Samt at jeg vet (via psykologtimer) at jeg ikke kan forstå at noen skal akseptere meg som den personen jeg er. Og det er en veldig merkelig følelse. En ny og skremmende følelse...

    Men det er kanskje litt i det du sier med tanke på å prestere for andre. Dette er jo noe jeg har blitt flinkere til å IKKE gjøre; altså så har jeg satt grenser for hvor mye jeg skal tillate meg å gjøre for andre.

    Nei, jeg vet ikke helt. Men kanskje er det bare en "naturlig" reaksjon jeg nå har ettersom jeg er på mange måter kommet et lengre stykke på veien?

    Og jeg har faktisk bestemt meg for å finne flere venner fra nyåret; jeg vil utvide vennekretsen min og jeg ønsker å sosialisere meg mer.

    -så kanskje er det at jeg nå føler på en tomhet og en ensomhet bare bra for å komme et lengre stykke på veien? Det er i alle fall derfor jeg forsøker å utfordre meg selv nå ved å tenke på disse følelsene som er så vonde.

    Og nok en gang tusen takk for at du er så ærlig Morten, samt at du stille spørsmål som får meg til å tenke dypere!

    SvarSlett
  5. Har tittet i bloggen din og liker! Gleder meg til å se mer.

    SvarSlett
  6. Fantastic photographs. I am greeting

    SvarSlett